Antagelig er det bra at journalister forteller om sine fordommer mot traumatiserte mennesker. Men det kan gjøre vondt for den med slike erfaringer å lese. Man må spørre seg: Hvor har de det fra, at barn som utsettes for overgrep som incest og mobbing, er tomme, svake og stakkarslige; annerledes enn andre mennesker? Forhåpentligvis er dette ikke noe man lærer på journalistutdanningen.
Nettavisen:
De har ikke tomme blikk. De gråter ikke. De er verken fargeløse eller tungsindige. Derimot er de åpne, lattermilde – vanlige. Jeg visste ikke at jeg var forutinntatt, ikke før jeg ble bevisst mine egne fordommer i det øyeblikket jeg møtte tre incestutsatte for en intervjuavtale.
A-magasinet:
Jeg syntes synd på dem, mobbeofrene. Noe så stakkarslig. Å bli mobbet, eller verre: å la seg mobbe. Noe galt må det være med sånne barn. Hvorfor skille seg sånn ut at man blir utsatt for flertallets hån, hvorfor ikke ta igjen?
Da jeg skulle møte ungdom som ville fortelle sin mobbehistorie i A-magasinet, var jeg altså ikke fri for fordommer.
De jeg møtte, var reflekterte, selvbevisste og velformulerte. Men det som slo meg mest, var den sterke individualismen, den uttalte viljen til å stille seg utenfor et fellesskap hvis det var nødvendig for å ta vare på egen integritet. Det krever mot.
