Det begynner å nærme seg 10 år siden den svenske sosiologen Nea Mellberg disputerte med avhandlingen När det overkliga blir verklighet. Mödrars situation när deras barn utsätts för sexuella övergrepp av fäder. Men kanskje har hennes funn fortsatt gyldighet?
Diskurs og motdiskurs
Mellberg betegner forandringen som har skjedd i den dominerende samfunnsdiskursen om seksuelle overgrep mot barn fra og med 1980-tallet, som et skifte fra taushetens til talens diskurs. I tillegg til at det i dag snakkes om overgrep, kjennetegnes talens diskurs av forandringer i definisjonen på seksuelle overgrep og i synet på konsekvenser for barnet. Diskursskiftet innebar også at barn generelt ble tillagt større troverdighet enn tidligere.
Men virkeligheten er ikke entydig, og iblant kan det være riktig å snakke om direkte motdiskurser som eksisterer parallelt med den dominerende samfunnsdiskursen. For eksempel kan visse typer seksuelle overgrep fra enkelte hold bli ansett som relativt harmløse.
Å "se" overgrep
Nea Mellberg sier det er en utbredt forestilling at mødre til misbrukte barn mer eller mindre bevisst velger å ikke "se" hva som skjer. Men et utgangspunkt for Mellberg er at mødre ikke kan "se" mer enn hva samfunnet gir mulighet for noen til å se, og at mødrene - som andre - tolker det som skjer i lys av en dominerende samfunnsdiskurs. Men mødre til incestutsatte barn pendler også - i kortere eller lengre tid - mellom ulike diskurser og motdiskurser. Mødrene kan da forstås som at de lever i to virkeligheter samtidig, med overgrep som både fins og ikke fins.
Vanskelig valg
Et av mødrenes problemer er hvordan de skal forstå mannen de har levd sammen med - barnets far - som seksualovergriper. De risikerer å miste sin egen identitet, som normal og vanlig partner og mor. Gjennom avviksdiskurser både med henblikk på overgripere og "incest-familier" forsterkes "ikke-normaliteten". Hvordan kunne hun velge en sånn mann? Hva er det for noe spesielt med henne? Hun burde ha forstått! Hun måtte ha visst! Hvorfor beskyttet hun ikke barnet?
Hun har et vanskelig valg: Skal hun stole på barnet eller ikke, på mannen eller ikke, på seg selv eller ikke? Tenk om han blir uskyldig anklaget! Tenk om hun innbiller seg ting! Men hun må velge - mellom (å tro på) mannen og å tro på overgrepene. Mannen og overgrepene kan ikke finnes samtidig.
Konsekvenser etterpå
Utviklingen som har skjedd de siste tiårene tvinger fram spørsmålet om hvordan samfunnet forholder seg til talens diskurs i konkrete tilfeller: Er det samsvar mellom samfunnets løfter til utsatte barn når det gjelder muligheter til å få hjelp og støtte, og det ansvar samfunnet er beredt til å ta?
Overgrep som ikke får juridisk gyldighet gjennom påtale og dom, synes ikke å få noen samfunnsmessig gyldighet, sier Nea Mellberg. I de tilfellene der mødrene tror at overgrep har skjedd, men dette synet ikke deles av samfunnet, blir det bare i mødrenes øyne at mannen er avvikende. Dermed stilles det krav til mødrene om at de likevel skal vise tillit til barnas fedre, og også formidle tilliten til sine barn. I ytterste konsekvens kan mødre risikere å miste omsorgen for barna til mennene om de ikke viser dem en tillit som de ikke lenger har.
